Dagens gäst i min lördagssoffa är Eldrid Lunden från Norge som är en av de nominerade till Nordiska rådets litteraturpris i år med sin senaste diktsamling ”Det er berre eit spørsmål om tid”.

Eldrid har gett ut böcker sen slutet på sextiotalet och på sidan av lyriken är hon professor i skrivkonst. Hon är född 1940 i Naustdal.

Välkommen till Lördagssoffan Eldrid! Vad är din relation till poesin och vad har diktandet betytt för dig i ditt liv?

– Eg voks opp i eit landsens miljø der poesi var ein sjølsagt del av kulturlivet. Ein nytta likevel ikkje nemninga «poesi», ein snakka om gode, eller fine, songar. Allsong var fast innslag ved nesten alle sosiale samkomer, både offentlege og private. Seinare i livet har eg jobba med poesi i mange samanhengar, forskning, undervisning og som lyrikar.

Du debuterade ju som författare för över 50 år sedan och har nästan gett ut tjugo böcker efter det. Vilka av dina böcker betyder mest för dig och varför?

– Å tenke «kvalitet» eller «nivå» er vanskeleg, men eg oppfattar diktsamlinga Inneringa frå 1975 som viktig. Den melder ei retning som eg seinare har halde fast ved. Du kan kanskje kalle retninga for medansvar

Du är ju nominerad till Nordiska Rådets litteraturpris i år med din senaste diktsamling ”Der er berre eit spørsmål om tid” och du har vunnit en hel del priser tidigare för ditt författarskap. Hur viktiga har dessa priser varit för dig som författare?

– Tradisjonelt har litterære prisar hatt, og har framleis, stor betydning for mottakaren. Eg er ikkje noe unntak. Dette må sjølsagt bli slik sidan pristildeling er den mest synlege forma for evaluering /ranking av skjønnlitteratur vi har i offentleg samanheng.

Ein kan nok likevel tenke at fagmiljøet (forfattarane) i større grad tok hand om denne delen av kunstformidlinga, og då som ei forlenging av arbeidet i forfattarutdanningane, men her har forfattarane så langt vore heller passive, samanlikna med andre kunstgreiner …

Hur ser den norska poesin ut i dag? Var det bättre förr? Vilka poeter gillar du från ditt eget land?

– Den norske poesien har truleg aldri vore breiare og meir vital enn den er i dag. Mange skriv, og nivået er jamt over høgt. Samtidig har eg sans for T.S. Eliot som tona ned evolusjonsaspektet i kunsten og meinte toppnivået meir var eit øvre (felles) felt enn uttrykk for ein kvalitativ pyramide.

Eigne heimlege favorittar kan vere: Arne Garborg, Olav H. Hauge, Tone Hødnebø, Georg Johannesen, Cecilie Løveid, Stein Mehren, Aasmund Olavsson Vinje.

Du har ju även varit professor i skönlitterär skrivkonst. Det måste vara ett intressant yrke? Vilka är de vanligaste misstag författare och poeter gör i sina
författarskap?

– Å undervise forfattarstudentar er draumejobben for den som kombinerer interesse for skjønnlitterær skriving med pedagogikk. Ingenting mindre! Eg vil kanskje ikkje kalle det «mistak», men få studentar kjem til eit forfattarstudium med klåre oppfatningar om kva og kvifor dei skriv, og dei er usikre på kva som event. er bra og mindre bra i eigne tekstar. Dei har sine litterære favorittar og enorm respekt, men dei trur også at dei umiddelbart bør vise eitt eller anna toppnivå.

Sagt på ein annan måte: studentane er lite førebudd på å sjå skrivetalent (som andre talent) i samanheng arbeid og utvikling. Eg trur det er Isak Singer som har sagt at den vanlegaste feilen ferske forfattarar gjer, er å ta for stort til.

Författarporträtt: Cato Lein. Med tillstånd att publicera från Eldrid Lunden.